Godt nytt r...?



"Godt nytt r". "Takk for det gamle". "Ha det hyggelig i kveld".

Tenk leve i slik en illusjon, at man tror folk bryr seg. At man tror man betyr noe. For noen. Tenk vre s desillusjonert, at man fr sjokk nr man str der, nyttrsaften, ferdig p jobb, ferdig pynta, klar med champagne og stjerneskudd, leppestift og pudder i veska... tenk vre s desillusjonert, at nr man plutselig er alene p nyttrsaften, fr man sjokk.

Joda.. Jeg har blitt invitert. Men til folk og steder jeg ikke tr dra. Hvor jeg kjenner n, eller hvor jeg vet at jeg ikke er nsket av alle som er der. Ikke fordi jeg har gjort dem noe, mer fordi jeg ikke er deres type menneske.


Jeg vet at det i fortiden har vrt kvelder jeg har sittet alene uten ville det, men at det har vrt min egen skyld. Fordi jeg ikke har turt ta initiativ, fordi jeg ikke har vrt flink nok til holde kontakt og opprettholde vennskapene mine. Men ikke denne gangen. Ikke i kveld. Denne gangen har jeg faktisk prvd. Det siste ret har jeg brukt mye, MYE, energi p ta vare p de jeg har rundt meg. Jeg har alltid tatt vare p de rundt meg, bare mer nr det virkelig gjelder enn til hverdags. Aldri fr har jeg vrt s sosial som i r, aldri fr har jeg tvunget meg selv s mange ganger til g ut dra nr jeg vanligvis ikke hadde klart det. Nettopp for unng ensomheten.

S hvorfor? Hvorfor sitter jeg da alene i kveld? Hvorfor? Er jeg virkelig s desillusjonert, eller roper jeg bare ikke hyt nok..? Er det det som skal til, det som jeg er s drlig p?

Det er stor forskjell p vre alene og vre ensom. Det vet jeg bedre enn mange andre, for ofte har jeg et behov for vre alene. Men akkurat i kveld er det vanskelig vre alene uten kjenne seg ensom. For ikke snakke om liten og ubetydelig...

Hvorfor sitter jeg med angst p nyttrsaften, nr jeg kunne feiret og hatt det gy? Jeg har akkurat startet p tyverene, god damnit! Det er ikke snn det skal vre.

Den jvla angsten. For mennesker, for verden. Den er skyld i at jeg ikke er godt nok trent i vre sosial, i rope hyt nok.

Jeg har sendt sikkert 30 tekstmeldinger i dag, til folk som betyr noe for meg -og fortalt dem nettopp dt, at de betyr noe for meg, og at jeg nsker dem alt godt for tiden som kommer. Og s takker jeg for det gamle.

Men for faen? "Takk for det gamle". Det gamle har vrt opprivende, angstfylt, mrkt.. Og det nye? Vel.. Jeg forventer ikke at det blir s mye bedre. Under smilet mitt som alltid er der, er det bare mrke. Egentlig vil jeg forsvinne. Men jeg kan ikke. Hvorfor ikke, nr ingen bryr seg? Fordi det ville plage folk. Det ville plage familien, og det ville sikkert ogs plage de som betyr s mye for meg, men som jeg ikke vet om bryr seg -oppriktig- tilbake.

Jeg sitter ute, klokken er 00.00. Jeg har tatt med meg en pakke ryk, ligther, champagneflaska og et champagneglass ut. Kanskje jeg skal prve drukne sorgene? Kanskje det hjelper? Jeg sitter og ser opp p himmelen. P himmelen, som lyses opp av alskens raketter -noen som brker mer enn de lyser, noen som spytter farger til alle kanter, og favoritten min -den store, som ser ut som en glitrende stjerne i gull nr den smeller langt der oppe. Og s blir stjernestvet hengende igjen, lenge. Mye lenger enn noen av de andre. Den er vakker. Jeg tar et langt trekk av ryken. Sminken har rent ut, den ligger i to svarte streker p hvert kinn. Hret, som jeg brukte timer p ordne tidligere i dag, henger i en slapp hestehale.. Finstasen har jeg kvittet meg med, og byttet ut med et ullteppe, en sliten vinterjakke, og et par alt for store, gamle joggesko.

Jeg tenker p fremtiden.. P meg. Jeg ser for meg en fordrukken kvinne, mye yngre enn hun ser ut som, kanskje i starten av tredverene, som en gang hadde en lysende fremtid foran seg.. Jeg ser at hun har grtt. Sikkert i flere timer, for ynene hennes er s hovne at hun nesten ikke klarer holde dem oppe. Hun snakker med seg selv, i mangel av andre snakke med. Hun gr gjennom kontaktlista p mobilen for se om det er noen hun kan ringe. Hun ringer ingen. Hun er redd de har glemt henne, at de ikke skal vite hvem hun er nr hun ringer. Hun sjekker igjen, men ringer ingen. De har sikkert viktigere ting ta seg til, og skulle hun trre ringe noen, ville hun i hvertfall ikke trre innrmme at hun ikke har det noe srlig bra. Hun ringer ingen. Hun leter i kjkkenskapet etter mer vin, mer gin, mer.. hva som helst. Hun finner ingenting. Ser etter l i kjleskapet, finner ingenting. Hun gr inn p badet og leter etter sovepiller, beroligende, hva som helst. Hun finner ingen ting? Hun leter rundt i hele den mrke, mkkete leiligheten, etter noe, NOE, som kan dyve angsten og fjerne tankene. Men hun finner ingenting. Hun gr inn p kjkkenet igjen. Henter det hun finner av skarpe kniver. Hun tar med seg knivene inn p badet, hvor hun finner en barberhvel. S setter hun seg i stua, i sofaen, og legger alt sammen foran seg p stuebordet. Hun vet akkurat hvordan man gjr det, hun venter bare p trre?..

Eller at noen skal ringe.

Er det snn fremtiden min ser ut? Jeg orker ikke tanken p at angsten og ensomheten skal f fortsette herje med meg. Jeg orker ikke! Og jeg har prvd, jeg har virkelig prvd motarbeide mrket jeg har inni meg, men det gr ikke, det hjelper ikke. De sier de bryr seg, med oppriktighet i ordene, stemmen og ynene, men jeg klarer ikke tro dem. Klarer ikke tro p det, nr jeg sitter helt alene, p nyttrsaften, uten at noen har merket det.

M jeg virkelig rope for at noen skal hre meg?

Jeg tr ikke...

musicnodes
Siri Nilsen: Jeg vet

Tke-jeg

"Jeg er ikke bra for deg", har han sagt. Og han mener det. Virkelig. Men han vet ikke.

Jeg er ikke bra for deg heller.

Til tider ikke for noen. Ofte. Ofte ikke bra for noen.

Ikke meg selv heller.

For noen ganger, ofte, s blir stabilitet byttet ut med skjelving, ukontrollerte ord og tke. Jeg endrer lynne. I all tken gjr jeg ting jeg ikke vet at jeg gjr. Jeg sier ting jeg ikke skjnner at jeg sier, som jeg ikke kan st inne for nr tken har lettet.

Det kan vre fine ting, fine ting jeg mener, men som blir sagt p en mte som gjr at mottakeren misforstr. Kanskje vil jeg si noe fint, men gir det altfor mange store ord, noe som gjr at den jeg sier det til tolker det som amors hengivenhet, heller enn beundring eller omtanke.

Det kan vre konfrontasjon jeg ikke orker ta stilling til nr tken letter. Noe jeg fler det er absolutt ndvendig ta opp nr jeg er i tkeland, men som jeg blir redd for nr tken letter. For til vanlig er jeg ekstremt konfliktsky.

Det kan vre dype tanker. Om det vre fanget i mrket, om kunst, om kjrlighet, om rskap, om verden. Dype tanker, og skriverier om disse dype tankene, som jeg ikke lenger forstr nr tken letter.

Noen ganger, ofte, nr tken er der og hodet ikke er p plass, s lurer jeg andre til tro at det bor mer i mitt lille hode enn hva det egentlig gjr. I hvertfall enn hva det fles som om det gjr. Jeg lurer andre til tro at i hodet mitt, i hjertet mitt og i kroppen min, ligger mer enn det ser ut til gjre.

Tke-jeg er uberegnelig. Ofte. Alltid. Tke-jeg er bde uddelig og udugelig p samme tid. Tke-jeg er bde full av og blottet for bde selvinnsikt og selvtillit p samme tid.

Og tke-jeg.... det er meg, det.

Jeg er ikke bra for deg heller...
Men er det ikke verdt et forsk?

Er ikke vi..?

Svunnen kjrlighet

Hvor rart det kan vre se tilbake p kjrlighet som har svunnet hen.

"Vil bare si at jeg elsker deg.. Mitt alt. Du aner ikke hvor mye du betyr for meg, gutten min. Du aner ikke."

Kjrligheten er s vakker nr den lyser. Og vakrere enn noe annet er ekte kjrlighet. Tenk vre s heldig f oppleve det. Tenk at jeg har opplevd det. elske.

"Jeg elsker deg hyere enn ord kan forklare, hyere enn noen kan forst, og hyere enn noen noen gang har elsket noen.. Du er det mest fantastiske menneske i dette universet. Jeg er din for all tid!"

virkelig elske noen. Dypt og inderlig. S mye at man blir tullete og man fr sommerfugler i hjertet.

"Elsker deg en fillion (alts til universets ende, som bare blir strre og strre - i likhet med min kjrlighet til deg)."

S mye at man lager sitt eget kjrlighetssprk og kaller hverandre de steste ting, og denne veldige sdmen gjr alle som ikke har det samme kvalme av misunnelse.

S mye at det kjennes som at man aldri, aldri, aldri fr nok av hverandre. S mye at man ikke fr sove hvis man m vre fra hverandre en natt, eller at man med trer i ynene kysser hverandre farvel og sier at "jeg savner deg alt" nr det er tre timer til man sees igjen.

elske noen s hyt at man ikke forstr omfanget av det selv engang. Resten av verden kan se det p mils avstand mens en selv er s blind av kjrlighet at en ikke forstr hvor oppslukt en er av sin elskede.

Nr man elsker noen er man pen. Man overgir seg selv til den andre. Man legger hjertet sitt i hendene til sin elskede og sier: "Her. Her har du hjertet mitt. Jeg skal ikke engang be deg ta godt vare p det, for det vet jeg at du gjr." -og det enda man ikke vet. Man bare velger tro. Velger stole p. Det er det det handler om. Man er helt pen og naken. "Her har du meg. Jeg er din. Hold meg, hvis ikke faller jeg i bakken. Ikke slipp, for da knuser jeg. Men hold meg og varm meg og kyss meg og syng for meg og elsk meg. For da er jeg din for alltid." -enda man ikke kan vite det.

elske noen s hyt, g seg s vill i kjrlighetens jungel, tulle seg s godt inn i sukkerspinnet, drikke s mye av flaska med kjrlighetseliksir, at man er villig til gi sitt eget liv for at den andre skal kunne ha det bare litt bedre, det er sterkt. Og det er farlig.

Kjrlighet er farlig. Den er farlig fordi man gir s mye av seg selv hvis man frst har latt den bite, fordi man vil den andre s godt at man glemmer hva en selv synes er godt, fordi omverdenen blir uviktig og det bare er akkurat n, akkurat dette yeblikket som bare vi to deler som gjelder og ingenting annet, for ingenting kan mles med vr kjrlighet til hverandre, ingenting er viktigere, ingenting ville vrt vondere miste, ingenting er mer intenst eller fremkaller flere endorfiner og ingenting gjr bedre enn det. Enn vr kjrlighet til hverandre. Kjrligheten er s altoppslukende at den blir farlig. Ekte kjrlighet, alts. Farlig for det elskende paret -sammen og alene.

Alle styrkene man har som "vi", gjr svakere hvis man blir bare "jeg". Og hvis man bare er "vi", da er det vanskelig vite hva "jeg" er uten "vi" hvis "vi" skulle deles i to. For enda s flott og fint og trygt og godt og deilig og herlig "vi" kan vre, s er det farlig for "jeg"-et.

Einsemda

Akk, denne einsemda. Den vokser som en mrk sky inni meg, og den grter dirrende regndrper av angst. Og s blir man redd for mennesker. Redd for g ut, redd for synes, redd for ringe, redd for jobbe, redd for handle mat, redd for trene, redd for busse, redd for bane, redd noen skal hre en puste eller synes at ens gange er merkelig. Og med frykten for mennesker, flger frykt for mange andre ting man ikke burde vre redd for. En blir redd for spise, redd for ikke spise, redd for vre alene, redd for vre uvirksom og lat,redd for feile,redd for ikke klare gjennomfre noe som helst, og redd for forsvinne.

Hva gjr man med snt, da? Hva gjr man nr man er s ensom at man blir redd for alt og alle, tilogmed seg selv?Det har jeg lurt p i dagesvis, og jeg tror kanskje jeg har funnet lsningen. Den er forelpig uprvd, men kanhende vil den gjre underverker? Man m utfordre seg selv, naturligvis! Oppske farene! "Hit med lite farligheter!", sier Ronja Rverdatter s fint, og jeg tror jammen jeg vil lne det av henne. S derfor: "HIT MED LITE FARLIGHETER!".

Og hvordan skal man utfordre seg selv og oppske farene nr man er redd for mennesker og for vre alene? Da m man vel ut og reise p egenhnd, da? Vet du, verden, at det tenker jeg faktisk gjre. Ut p tur, til et ukjent sted, mutters putters alene. Modig, tenker kanskje noen? Ndvendig, tenker jeg. For at jeg ikke skal forsvinne igjen, for det vil jeg ikke. Jeg fr kanskje ikke gjort det n, men jeg vil gjre det snart. Veldig snart. Jeg skalgjre det, veldig snart.

Respekt

Dramatisk og teatralsk, ydmyk, vakker, sregen, modig, sterk, presis, lidenskapelig, inspirerende, fargerik, pen og s til de grader musikalsk. Dm meg s mye du vil, men sjekk ut dama nr du er ferdig med det, s skjnner du garantert hva jeg snakker om -og den jeg snakker om, kjre verden, er Lady Gaga.

Joda, jeg vet at jeg ikke er alene om forgude denne dyktige dama, men jeg er ogs klar over at mange (som meg selv fr jeg s dette)kanskje bare ser henne som en overfladisk popmusiker (og n skal det ogs nevnes at jeg til vanlig ikke er noen spesielt stor fan av dagens popmusikk, snarere tvert om), med et oppmerksomhetsbehov litt utenom det vanlige (selv for en popstjerne vre). Men damn, den dama vet hva hun driver med!

Jeg trengte bare forst henne litt bedre, forst kunsten hennes. En kjedelig kveld fylt med tomhet i bde kropp og sinn, svitsjet jeg tilfeldigvis innom nrk akkurat idet Gagas konsert fra Madison Square Garden skulle vises. Jeg lot svitsjefingeren hvile litt og tenkte gi dama en sjanse, men fortsatt med fjernkontrollen i hnda. Kjente nysgjerrigheten rre seg svidt det var, og lot svitsjefingeren f hvile enda litt til. Kjente nysgjerrigheten ikke bare vkne, men brvkne og sperre opp ynene -og der satt jeg. Der satt jeg; klistra til skjermen, med fjernkontrollen i hnda fordi jeg var for opptatt til tenke p legge den fra meg, med pen munn, noen ganger lattermild og andre ganger med trer i ynene og skjelvende underleppe, og med en kropp som vekslet mellom rope om et ekstremt stort behov for danse og , ut av beundring, ligge som i koma, helt apatisk og uten rikke seg -i de nesten to timene konserten varte. I was mesmerized. Completely mesmerized. Hun snakket til publikum ikke bare n, to eller tre, men mange ganger, om hvor utrolig takknemlig hun var for at de hadde kjpt en billett for komme og se showet hennes, og at vi alle kan bli noe stort en dag hvis vi bare vger tro det.

Der finnes ikke nok ord i det norske sprk for forklare hva jeg kjente den kvelden. Derfor avslutter jeg her, og ber heller verden om se det selv, i hp om at flere skal f kjenne det samme som jeg gjorde. Konserten finner du her:
Lady Gaga Presenterer The Monster Ball





Du aner ikke...

Min kjre, kjre venninne.
Du aner ikke....


..hvor glad jeg blir nr du ringer for snakke om ingenting, eller for be om rd, eller for sprre hvordan jeg har det.
..hvordan 10 minutter med deg kan lysne opp en hel dag -selv p de mrkeste dagene.
..hvor godt det er vite at du alltid er der. Selv om jeg ikke alltid klarer ta en telefon til deg, eller sende deg en melding, og selv om jeg ikke klarer komme meg ut dra for mte deg, s hjelper det vite at du er der.
..hvor forsttt, sett og respektert jeg fler meg i ditt selskap.
..hvor viktig det er for meg at du har det bra.
..hvor glad jeg blir hver eneste gang du inviterer meg p bare-oss-to-vinkveld, oss-to-m.fl.-vinkveld, hagefest eller bare impulsiv kaffeskravling.
..hvor lite det gjr meg at jeg ikke har s veldig mange andre, s lenge vi har hverandre.
..hvor ufattelig mye du betyr for meg.

Takk for at du er du!

Mennesker.

Noen hater dem, noen elsker dem, andre er likegyldige.

Jeg for min del bryr meg lite om mange, og mye om f. Det skal ikke mye til for f et smil av meg eller f utveksle noen ord med meg, men for f plass dypt inn i hjertet mitt skal det mye til. De av vennene mine som har ftt til det, kan jeg telle p en hnd. Jeg bryr meg veldig mye om resten av vennene mine ogs, men det er noen f man gjr nesten hva som helst for og som man vet ville gjort det samme tilbake. VET. For man kan tro det om mange -at de stiller opp og er der for deg nr du trenger det, men jeg har ftt erfare at det ikke alltid er snn. Derfor vil jeg fortelle om noen av de som har ftt sl seg ned i hjartet mitt, og som jeg vet jeg kan stole p...

Aleksander - krigeren med det store hjertet..
er et ganske s nytt tilskudd til hjertefamilien. Vennskapet vrt startet med lange og intense samtaler om eksistensielle sprsml, tff oppvekst og verden. Han er en mann av sterke meninger, rlig som f, tff og brutal, men like varm og omtenksom, og han verner om de han bryr seg om. Vi har en felles interesse for mennesket, og kan snakke sammen i timesvis uten g tom for ting snakke om. Han har p kort tid lrt meg mye om mennesker, verden og meg selv.

Carina - den trofaste og rlige..
stoler jeg mer p enn noen annen. Hun stiller opp i tykt og tynt, og vi har vrt venner i mange r. Jeg har mer respekt for henne enn for noen annen her i verden. Hun er rlig, varm, pen og lyttende, og hun har en unik evne til f meg til smile nr alt ser svart ut. Vi gir og tar, og vennskapet vrt har en veldig fin balanse. Jeg kan alltid slappe av i hennes selskap, og jeg vet jeg kan fortelle henne alt. Virkelig, ALT. Vi er begge over gjennomsnittet interessert i sprk. Vi kommuniserer nesten like godt uten ord som med. Hun var der for meg da ingen andre var der.

Begge er de veldig rlige mennesker, og de har lrt meg mye om viktigheten av rlighet. Jeg setter utrolig stor pris p vennskapet deres, og om de vil fr de bo i hjertet mitt s lenge jeg lever. De er to fantastiske mennesker, som ikke aner hvor flotte de er. Det er det min jobb fortelle dem at de er..

♥♥

Energisk, fjern, sliten, berkreativ, lykkelig, tom og glad...

.... er alle ord som beskriver meg godt om dagen. Eller.. min(e) tilstand(er). Alt i alt har jeg det vel egentlig ganske greit. Med tusen prosjekter p n gang rekker man liksom ikke tenke s mye p alt som er vanskelig -fr kvelden kommer eller man driter seg ut fordi man har undertrykt the sliten-ness, og den viser seg p ulike vis i tide og utide. N skal jeg ikke g i detalj, for jeg ville ikke kunne klare formulere meg, og dessuten ville nok ikke det interessere verden stort.

Men, det som er det aller, aller vanskeligste med de strre eller mindre nedturene jeg fr i lpet av en dag eller uke, det er at jeg mister ordene mine. Jeg mister ordene mine, sprket mitt, jeg klarer hverken (jeg liker skrive det p den gammeldagse mten) formulere meg eller forst andres formuleringer. Og det plager meg. Grenselst! For nr alt gr i dass og til Helvete og hodet drar p ferie til Blokksberg, da er ordene alt jeg har igjen. Ordene er for meg like ndvendig for overleve som vann og luft -uten ordene er jeg ingenting. Det er derfor incredibly frustrerende nr jeg ikke finner de ordene jeg vil, eller de ordene munnen min eller hendene serverer verden ikke sier det samme som de gjr fr de kommer ut. Alt blir rot, alt blir kaos, det blir som et skolekorps som spiller en haltende og sur Jegermarsj i utakt. Ofte kan ordene mine begynne i riktig tone og med riktig takt, men s blir det bare ball.

S det. Takk for seg!

Tanker, nerver og nskeseg

Kjreste har blitt til ekskjreste igjen. Det er trist, men bra. Vi hadde vrt sammen i mange r og har hatt det mye fint sammen, men etterhvert kjentes det ikke som noe mer enn vennskap. S vi ble enige om at det var til det beste for begge gjre det slutt, og snn ble det alts. Han betyr fortsatt mye for meg, men det kjennes veldig riktig.

S til nervene... I morgen er en stor dag for meg. Veldig stor. Jeg skal bevise for noen at jeg har noe jeg ikke lenger er sikker p at jeg har. Men skal jeg f til dette, m jeg faktisk tro p at jeg har det. Det er ingen enkel oppgave, og det er noe jeg har jobbet med konsant de siste dagene. Det handler vel i hovedsak om finne tilbake til en kraft, en driv og en formidlingsevne som jeg engang hadde (tror jeg). S de siste dagene har jeg fokusert p empowering of the self.

Og while speaking of getting to know oneself again og learning to love oneself, her er noen veldig fine nske-ting:


Fra PinUpGirlClothing:

Og her er favoritten:



Superfint sengesett fra H&M:

Ha en fin uke, verden!

<3

Blinded By The Light

Oh yeah. Bare overgi deg til den, s er den fantastisk.

HER er Spotify-link hvis du vil hre den med bedre lyd.

God mandag!

<3

Les mer i arkivet Januar 2012 September 2011 August 2011
hits