Godt nytt år...?

 



 

"Godt nytt år".    "Takk for det gamle".     "Ha det hyggelig i kveld".

 

 

Tenk å leve i slik en illusjon, at man tror folk bryr seg. At man tror man betyr noe. For noen. Tenk å være så desillusjonert, at man får sjokk når man står der, nyttårsaften, ferdig på jobb, ferdig pynta, klar med champagne og stjerneskudd, leppestift og pudder i veska... tenk å være så desillusjonert, at når man plutselig er alene på nyttårsaften, får man sjokk.

 

Joda.. Jeg har blitt invitert. Men til folk og steder jeg ikke tør dra. Hvor jeg kjenner én, eller hvor jeg vet at jeg ikke er ønsket av alle som er der. Ikke fordi jeg har gjort dem noe, mer fordi jeg ikke er deres type menneske.


Jeg vet at det i fortiden har vært kvelder jeg har sittet alene uten å ville det, men at det har vært min egen skyld. Fordi jeg ikke har turt å ta initiativ, fordi jeg ikke har vært flink nok til å holde kontakt og opprettholde vennskapene mine. Men ikke denne gangen. Ikke i kveld. Denne gangen har jeg faktisk prøvd. Det siste året har jeg brukt mye, MYE, energi på å ta vare på de jeg har rundt meg. Jeg har alltid tatt vare på de rundt meg, bare mer når det virkelig gjelder enn til hverdags. Aldri før har jeg vært så sosial som i år, aldri før har jeg tvunget meg selv så mange ganger til å gå ut døra når jeg vanligvis ikke hadde klart det. Nettopp for å unngå ensomheten. 

 

Så hvorfor? Hvorfor sitter jeg da alene i kveld? Hvorfor? Er jeg virkelig så desillusjonert, eller roper jeg bare ikke høyt nok..? Er det det som skal til, det som jeg er så dårlig på?

 

Det er stor forskjell på å være alene og å være ensom. Det vet jeg bedre enn mange andre, for ofte har jeg et behov for å være alene. Men akkurat i kveld er det vanskelig å være alene uten å kjenne seg ensom. For ikke å snakke om liten og ubetydelig...

 

Hvorfor sitter jeg med angst på nyttårsaften, når jeg kunne feiret og hatt det gøy? Jeg har akkurat startet på tyveårene, god damnit! Det er ikke sånn det skal være. 

 

Den jævla angsten. For mennesker, for verden. Den er skyld i at jeg ikke er godt nok trent i å være sosial, i å rope høyt nok. 

 

Jeg har sendt sikkert 30 tekstmeldinger i dag, til folk som betyr noe for meg -og fortalt dem nettopp dét, at de betyr noe for meg, og at jeg ønsker dem alt godt for tiden som kommer. Og så takker jeg for det gamle.

 

Men for faen? "Takk for det gamle". Det gamle har vært opprivende, angstfylt, mørkt.. Og det nye? Vel.. Jeg forventer ikke at det blir så mye bedre. Under smilet mitt som alltid er der, er det bare mørke. Egentlig vil jeg forsvinne. Men jeg kan ikke. Hvorfor ikke, når ingen bryr seg? Fordi det ville plage folk. Det ville plage familien, og det ville sikkert også plage de som betyr så mye for meg, men som jeg ikke vet om bryr seg -oppriktig- tilbake. 

 

Jeg sitter ute, klokken er 00.00. Jeg har tatt med meg en pakke røyk, ligther, champagneflaska og et champagneglass ut. Kanskje jeg skal prøve å drukne sorgene? Kanskje det hjelper? Jeg sitter og ser opp på himmelen. På himmelen, som lyses opp av alskens raketter -noen som bråker mer enn de lyser, noen som spytter farger til alle kanter, og favoritten min -den store, som ser ut som en glitrende stjerne i gull når den smeller langt der oppe. Og så blir stjernestøvet hengende igjen, lenge. Mye lenger enn noen av de andre. Den er vakker. Jeg tar et langt trekk av røyken. Sminken har rent ut, den ligger i to svarte streker på hvert kinn. Håret, som jeg brukte timer på å ordne tidligere i dag, henger i en slapp hestehale.. Finstasen har jeg kvittet meg med, og byttet ut med et ullteppe, en sliten vinterjakke, og et par alt for store, gamle joggesko. 

 

Jeg tenker på fremtiden.. På meg. Jeg ser for meg en fordrukken kvinne, mye yngre enn hun ser ut som, kanskje i starten av tredveårene, som en gang hadde en lysende fremtid foran seg.. Jeg ser at hun har grått. Sikkert i flere timer, for øynene hennes er så hovne at hun nesten ikke klarer å holde dem oppe. Hun snakker med seg selv, i mangel av andre å snakke med. Hun går gjennom kontaktlista på mobilen for å se om det er noen hun kan ringe. Hun ringer ingen. Hun er redd de har glemt henne, at de ikke skal vite hvem hun er når hun ringer. Hun sjekker igjen, men ringer ingen. De har sikkert viktigere ting å ta seg til, og skulle hun tørre å ringe noen, ville hun i hvertfall ikke tørre å innrømme at hun ikke har det noe særlig bra. Hun ringer ingen. Hun leter i kjøkkenskapet etter mer vin, mer gin, mer.. hva som helst. Hun finner ingenting. Ser etter øl i kjøleskapet, finner ingenting. Hun går inn på badet og leter etter sovepiller, beroligende, hva som helst. Hun finner ingen ting? Hun leter rundt i hele den mørke, møkkete leiligheten, etter noe, NOE, som kan døyve angsten og fjerne tankene. Men hun finner ingenting. Hun går inn på kjøkkenet igjen. Henter det hun finner av skarpe kniver. Hun tar med seg knivene inn på badet, hvor hun finner en barberhøvel. Så setter hun seg i stua, i sofaen, og legger alt sammen foran seg på stuebordet. Hun vet akkurat hvordan man gjør det, hun venter bare på å tørre?.. 

Eller at noen skal ringe.

 

Er det sånn fremtiden min ser ut? Jeg orker ikke tanken på at angsten og ensomheten skal få fortsette å herje med meg. Jeg orker ikke! Og jeg har prøvd, jeg har virkelig prøvd å motarbeide mørket jeg har inni meg, men det går ikke, det hjelper ikke. De sier de bryr seg, med oppriktighet i ordene, stemmen og øynene, men jeg klarer ikke å tro dem. Klarer ikke å tro på det, når jeg sitter helt alene, på nyttårsaften, uten at noen har merket det.

 

Må jeg virkelig rope for at noen skal høre meg?

Jeg tør ikke...

 

 

 

musicnodes
Siri Nilsen: Jeg vet

Tåke-jeg

 

"Jeg er ikke bra for deg", har han sagt. Og han mener det. Virkelig. Men han vet ikke.

 

Jeg er ikke bra for deg heller.

Til tider ikke for noen. Ofte. Ofte ikke bra for noen.

Ikke meg selv heller.

 

For noen ganger, ofte, så blir stabilitet byttet ut med skjelving, ukontrollerte ord og tåke. Jeg endrer lynne. I all tåken gjør jeg ting jeg ikke vet at jeg gjør. Jeg sier ting jeg ikke skjønner at jeg sier, som jeg ikke kan stå inne for når tåken har lettet.

Det kan være fine ting, fine ting jeg mener, men som blir sagt på en måte som gjør at mottakeren misforstår. Kanskje vil jeg si noe fint, men gir det altfor mange store ord, noe som gjør at den jeg sier det til tolker det som amorøs hengivenhet, heller enn beundring eller omtanke.

Det kan være konfrontasjon jeg ikke orker å ta stilling til når tåken letter. Noe jeg føler det er absolutt nødvendig å ta opp når jeg er i tåkeland, men som jeg blir redd for når tåken letter.  For til vanlig er jeg ekstremt konfliktsky.

Det kan være dype tanker. Om det å være fanget i mørket, om kunst, om kjærlighet, om råskap, om verden. Dype tanker, og skriverier om disse dype tankene, som jeg ikke lenger forstår når tåken letter.

Noen ganger, ofte, når tåken er der og hodet ikke er på plass, så lurer jeg andre til å tro at det bor mer i mitt lille hode enn hva det egentlig gjør. I hvertfall enn hva det føles som om det gjør. Jeg lurer andre til å tro at i hodet mitt, i hjertet mitt og i kroppen min, ligger mer enn det ser ut til å gjøre.  

Tåke-jeg er uberegnelig. Ofte. Alltid. Tåke-jeg er både udødelig og udugelig på samme tid. Tåke-jeg er både full av og blottet for både selvinnsikt og selvtillit på samme tid.

Og tåke-jeg.... det er meg, det.

 

Jeg er ikke bra for deg heller...
Men er det ikke verdt et forsøk?

Er ikke vi..?

 

Svunnen kjærlighet

Hvor rart det kan være å se tilbake på kjærlighet som har svunnet hen.

 

"Vil bare si at jeg elsker deg.. Mitt alt. Du aner ikke hvor mye du betyr for meg, gutten min. Du aner ikke."

 

Kjærligheten er så vakker når den lyser. Og vakrere enn noe annet er ekte kjærlighet. Tenk å være så heldig å få oppleve det. Tenk at jeg har opplevd det. Å elske.

 

"Jeg elsker deg høyere enn ord kan forklare, høyere enn noen kan forstå, og høyere enn noen noen gang har elsket noen.. Du er det mest fantastiske menneske i dette universet. Jeg er din for all tid!"

 

Å virkelig elske noen. Dypt og inderlig. Så mye at man blir tullete og man får sommerfugler i hjertet.

 

"Elsker deg en fillion (altså til universets ende, som bare blir større og større - i likhet med min kjærlighet til deg)."

 

Så mye at man lager sitt eget kjærlighetsspråk og kaller hverandre de søteste ting, og denne veldige sødmen gjør alle som ikke har det samme kvalme av misunnelse.

Så mye at det kjennes som at man aldri, aldri, aldri får nok av hverandre. Så mye at man ikke får sove hvis man må være fra hverandre en natt, eller at man med tårer i øynene kysser hverandre farvel og sier at "jeg savner deg alt" når det er tre timer til man sees igjen. 

Å elske noen så høyt at man ikke forstår omfanget av det selv engang. Resten av verden kan se det på mils avstand mens en selv er så blind av kjærlighet at en ikke forstår hvor oppslukt en er av sin elskede.

Når man elsker noen er man åpen. Man overgir seg selv til den andre. Man legger hjertet sitt i hendene til sin elskede og sier: "Her. Her har du hjertet mitt. Jeg skal ikke engang be deg ta godt vare på det, for det vet jeg at du gjør." -og det enda man ikke vet. Man bare velger å tro. Velger å stole på. Det er det det handler om. Man er helt åpen og naken. "Her har du meg. Jeg er din. Hold meg, hvis ikke faller jeg i bakken. Ikke slipp, for da knuser jeg. Men hold meg og varm meg og kyss meg og syng for meg og elsk meg. For da er jeg din for alltid." -enda man ikke kan vite det.

Å elske noen så høyt, å gå seg så vill i kjærlighetens jungel, å tulle seg så godt inn i sukkerspinnet, å drikke så mye av flaska med kjærlighetseliksir, at man er villig til å gi sitt eget liv for at den andre skal kunne ha det bare litt bedre, det er sterkt. Og det er farlig.

Kjærlighet er farlig. Den er farlig fordi man gir så mye av seg selv hvis man først har latt den bite, fordi man vil den andre så godt at man glemmer hva en selv synes er godt, fordi omverdenen blir uviktig og det bare er akkurat nå, akkurat dette øyeblikket som bare vi to deler som gjelder og ingenting annet, for ingenting kan måles med vår kjærlighet til hverandre, ingenting er viktigere, ingenting ville vært vondere å miste, ingenting er mer intenst eller fremkaller flere endorfiner og ingenting gjør bedre enn det. Enn vår kjærlighet til hverandre. Kjærligheten er så altoppslukende at den blir farlig. Ekte kjærlighet, altså. Farlig for det elskende paret -sammen og alene.

Alle styrkene man har som "vi", gjør svakere hvis man blir bare "jeg". Og hvis man bare er "vi", da er det vanskelig å vite hva "jeg" er uten "vi" hvis "vi" skulle deles i to. For enda så flott og fint og trygt og godt og deilig og herlig "vi" kan være, så er det farlig for "jeg"-et. 

Einsemda

Akk, denne einsemda. Den vokser som en mørk sky inni meg, og den gråter dirrende regndråper av angst. Og så blir man redd for mennesker. Redd for å gå ut, redd for å synes, redd for å ringe, redd for å jobbe, redd for å handle mat, redd for å trene, redd for å busse, redd for å bane, redd noen skal høre en puste eller synes at ens gange er merkelig. Og med frykten for mennesker, følger frykt for mange andre ting man ikke burde være redd for. En blir redd for å spise, redd for å ikke spise, redd for å være alene, redd for å være uvirksom og lat, redd for å feile, redd for ikke å klare å gjennomføre noe som helst, og redd for å forsvinne.

Hva gjør man med sånt, da? Hva gjør man når man er så ensom at man blir redd for alt og alle, tilogmed seg selv? Det har jeg lurt på i dagesvis, og jeg tror kanskje jeg har funnet løsningen. Den er foreløpig uprøvd, men kanhende vil den gjøre underverker? Man må utfordre seg selv, naturligvis! Oppsøke farene! "Hit med lite farligheter!", sier Ronja Røverdatter så fint, og jeg tror jammen jeg vil låne det av henne. Så derfor: "HIT MED LITE FARLIGHETER!".

Og hvordan skal man utfordre seg selv og oppsøke farene når man er redd for mennesker og for å være alene? Da må man vel ut og reise på egenhånd, da? Vet du, verden, at det tenker jeg faktisk å gjøre. Ut på tur, til et ukjent sted, mutters putters alene. Modig, tenker kanskje noen? Nødvendig, tenker jeg. For at jeg ikke skal forsvinne igjen, for det vil jeg ikke. Jeg får kanskje ikke gjort det , men jeg vil gjøre det snart. Veldig snart. Jeg skal gjøre det, veldig snart.

 

 

Respekt

Dramatisk og teatralsk, ydmyk, vakker, særegen, modig, sterk, presis, lidenskapelig, inspirerende, fargerik, åpen og så til de grader musikalsk. Døm meg så mye du vil, men sjekk ut dama når du er ferdig med det, så skjønner du garantert hva jeg snakker om -og den jeg snakker om, kjære verden, er Lady Gaga.

Joda, jeg vet at jeg ikke er alene om å forgude denne dyktige dama, men jeg er også klar over at mange (som meg selv før jeg så dettekanskje bare ser henne som en overfladisk popmusiker (og nå skal det også nevnes at jeg til vanlig ikke er noen spesielt stor fan av dagens popmusikk, snarere tvert om), med et oppmerksomhetsbehov litt utenom det vanlige (selv for en popstjerne å være). Men damn, den dama vet hva hun driver med!

Jeg trengte bare å forstå henne litt bedre, forstå kunsten hennes. En kjedelig kveld fylt med tomhet i både kropp og sinn, svitsjet jeg tilfeldigvis innom nrk akkurat idet Gagas konsert fra Madison Square Garden skulle vises. Jeg lot svitsjefingeren hvile litt og tenkte å gi dama en sjanse, men fortsatt med fjernkontrollen i hånda. Kjente nysgjerrigheten røre seg såvidt det var, og lot svitsjefingeren få hvile enda litt til. Kjente nysgjerrigheten ikke bare våkne, men bråvåkne og sperre opp øynene -og der satt jeg. Der satt jeg; klistra til skjermen, med fjernkontrollen i hånda fordi jeg var for opptatt til å tenke på å legge den fra meg, med åpen munn, noen ganger lattermild og andre ganger med tårer i øynene og skjelvende underleppe, og med en kropp som vekslet mellom å rope om et ekstremt stort behov for å danse og å, ut av beundring, ligge som i koma, helt apatisk og uten å rikke seg -i de nesten to timene konserten varte. I was mesmerized. Completely mesmerized. Hun snakket til publikum ikke bare én, to eller tre, men mange ganger, om hvor utrolig takknemlig hun var for at de hadde kjøpt en billett for å komme og se showet hennes, og at vi alle kan bli noe stort en dag hvis vi bare våger å tro det. 

Der finnes ikke nok ord i det norske språk for å forklare hva jeg kjente den kvelden. Derfor avslutter jeg her, og ber heller verden om å se det selv, i håp om at flere skal få kjenne det samme som jeg gjorde. Konserten finner du her:
Lady Gaga Presenterer The Monster Ball

 

 

 





Du aner ikke...

Min kjære, kjære venninne.
Du aner ikke....


..hvor glad jeg blir når du ringer for å snakke om ingenting, eller for å be om råd, eller for å spørre hvordan jeg har det.
..hvordan 10 minutter med deg kan lysne opp en hel dag -selv på de mørkeste dagene.
..hvor godt det er å vite at du alltid er der. Selv om jeg ikke alltid klarer å ta en telefon til deg, eller sende deg en melding, og selv om jeg ikke klarer å komme meg ut døra for å møte deg, så hjelper det å vite at du er der.
..hvor forstått, sett og respektert jeg føler meg i ditt selskap.
..hvor viktig det er for meg at du har det bra.
..hvor glad jeg blir hver eneste gang du inviterer meg på bare-oss-to-vinkveld, oss-to-m.fl.-vinkveld, hagefest eller bare impulsiv kaffeskravling.
..hvor lite det gjør meg at jeg ikke har så veldig mange andre, så lenge vi har hverandre.
..hvor ufattelig mye du betyr for meg.

Takk for at du er du!

 

 

 

Mennesker.

Noen hater dem, noen elsker dem, andre er likegyldige. 

Jeg for min del bryr meg lite om mange, og mye om få. Det skal ikke mye til for å få et smil av meg eller å få utveksle noen ord med meg, men for å få plass dypt inn i hjertet mitt skal det mye til. De av vennene mine som har fått til det, kan jeg telle på en hånd. Jeg bryr meg veldig mye om resten av vennene mine også, men det er noen få man gjør nesten hva som helst for og som man vet ville gjort det samme tilbake. VET. For man kan tro det om mange -at de stiller opp og er der for deg når du trenger det, men jeg har fått erfare at det ikke alltid er sånn. Derfor vil jeg fortelle om noen av de som har fått slå seg ned i hjartet mitt, og som jeg vet jeg kan stole på... 

 

Aleksander - krigeren med det store hjertet..
er et ganske så nytt tilskudd til hjertefamilien. Vennskapet vårt startet med lange og intense samtaler om eksistensielle spørsmål, tøff oppvekst og verden. Han er en mann av sterke meninger, ærlig som få, tøff og brutal, men like varm og omtenksom, og han verner om de han bryr seg om. Vi har en felles interesse for mennesket, og kan snakke sammen i timesvis uten å gå tom for ting å snakke om. Han har på kort tid lært meg mye om mennesker, verden og meg selv.

 

Carina - den trofaste og ærlige..
stoler jeg mer på enn noen annen. Hun  stiller opp i tykt og tynt, og vi har vært venner i mange år. Jeg har mer respekt for henne enn for noen annen her i verden. Hun er ærlig, varm, åpen og lyttende, og hun har en unik evne til å få meg til å smile når alt ser svart ut. Vi gir og tar, og vennskapet vårt har en veldig fin balanse. Jeg kan alltid slappe av i hennes selskap, og jeg vet jeg kan fortelle henne alt. Virkelig, ALT. Vi er begge over gjennomsnittet interessert i språk. Vi kommuniserer nesten like godt uten ord som med.  Hun var der for meg da ingen andre var der. 

 

Begge er de veldig ærlige mennesker, og de har lært meg mye om viktigheten av ærlighet. Jeg setter utrolig stor pris på vennskapet deres, og om de vil får de bo i hjertet mitt så lenge jeg lever. De er to fantastiske mennesker, som ikke aner hvor flotte de er. Det er det min jobb å fortelle dem at de er.. 

 

♥♥

Energisk, fjern, sliten, überkreativ, lykkelig, tom og glad...

.... er alle ord som beskriver meg godt om dagen. Eller.. min(e) tilstand(er). Alt i alt har jeg det vel egentlig ganske greit. Med tusen prosjekter på én gang rekker man liksom ikke tenke så mye på alt som er vanskelig -før kvelden kommer eller man driter seg ut fordi man har undertrykt the sliten-ness, og den viser seg på ulike vis i tide og utide. Nå skal jeg ikke gå i detalj, for jeg ville ikke kunne klare å formulere meg, og dessuten ville nok ikke det interessere verden stort.

Men, det som er det aller, aller vanskeligste med de større eller mindre nedturene jeg får i løpet av en dag eller uke, det er at jeg mister ordene mine. Jeg mister ordene mine, språket mitt, jeg klarer hverken (jeg liker å skrive det på den gammeldagse måten) å formulere meg eller å forstå andres formuleringer. Og det plager meg. Grenseløst! For når alt går i dass og til Helvete og hodet drar på ferie til Blokksberg, da er ordene alt jeg har igjen. Ordene er for meg like nødvendig for å overleve som vann og luft -uten ordene er jeg ingenting. Det er derfor incredibly frustrerende når jeg ikke finner de ordene jeg vil, eller de ordene munnen min eller hendene serverer verden ikke sier det samme som de gjør før de kommer ut. Alt blir rot, alt blir kaos, det blir som et skolekorps som spiller en haltende og sur Jegermarsj i utakt. Ofte kan ordene mine begynne i riktig tone og med riktig takt, men så blir det bare ball.

Så det. Takk for seg!

 

 

Tanker, nerver og ønskeseg

 

Kjæreste har blitt til ekskjæreste igjen. Det er trist, men bra. Vi hadde vært sammen i mange år og har hatt det mye fint sammen, men etterhvert kjentes det ikke som noe mer enn vennskap. Så vi ble enige om at det var til det beste for begge å gjøre det slutt, og sånn ble det altså. Han betyr fortsatt mye for meg, men det kjennes veldig riktig.

Så til nervene... I morgen er en stor dag for meg. Veldig stor. Jeg skal bevise for noen at jeg har noe jeg ikke lenger er sikker på at jeg har. Men skal jeg få til dette, må jeg faktisk tro på at jeg har det. Det er ingen enkel oppgave, og det er noe jeg har jobbet med konsant de siste dagene. Det handler vel i hovedsak om å finne tilbake til en kraft, en driv og en formidlingsevne som jeg engang hadde (tror jeg). Så de siste dagene har jeg fokusert på empowering of the self.

Og while speaking of getting to know oneself again og learning to love oneself, her er noen veldig fine ønske-ting:

 


Fra PinUpGirlClothing:

 

Og her er favoritten:



Superfint sengesett fra H&M:

 

Ha en fin uke, verden!

<3

Blinded By The Light

Oh yeah. Bare overgi deg til den, så er den fantastisk.

HER er Spotify-link hvis du vil høre den med bedre lyd.

 

God mandag!

 

<3

 

Les mer i arkivet » Januar 2012 » September 2011 » August 2011
hits